Jeg ljuger for å få pause fra kreften

I går var jeg på en fest med mange kjente og enda fler ukjente. Det er en situasjonen jeg sjeldent setter meg selv i, siden smalltalk med nye folk på fest, har blitt noe av det kjipeste jeg vet om etter jeg ble syk.

Da vanlige spørsmålene er jo; hva driver du med til vanlig, hva jobber du som, hva studerer du osv. Spørsmål som er veldig enkle å svare på, men som ikke er det for meg lenger.

En kompis av meg og jeg satt å snakket om at jeg skulle si «Hei, jeg heter Ida. Jeg har kreft. Blir aldri frisk» med et helt følelsesløst ansikt og snu meg stille bort. Noe vi lo av, men som selvsagt ikke ble brukt. Det er ikke vanskelig for meg å snakke om at jeg har kreft og jeg skammer meg heller ikke. Men når jeg er på fest sammen med venner, har jeg ikke lyst å forklare sykdom og hvordan ting funker. Jeg løser dette med å ljuge.

@kreftutenfilter

@kreftutenfilter

I går lot jeg som jeg levde livet jeg hadde før sykdommen, der jeg jobbet på skole, studerte pedagogikk og hadde en lang ferie. Det er ubehagelig å sitte sånn å ljuge, jeg vil helst ut av hele situasjonene. Men noen ganger er det befriende ikke å snakke om sykdom og å slippe alt som følger med: triste blikk, stakkarsliggjøring og en halvtimes-samtale om kreft. Når jeg ljuger slipper jeg så lett unna, og det er deilig - jeg blir behandlet og snakket til på en vanlig måte. Jeg kommet til å fortsette å ljuge i disse situasjonene - det blir en slags pause fra sykdommen.