Hverda’n..

Livet går videre, utrolig nok. Jeg husker dagen jeg ble skrevet ut fra sykehuset, det er litt over et år siden nå. Vi kom hjem, det kjentes bra, så kom natten og dagen etter. Da kom det. Sjokket.

Jeg var liksom ferdig, ferdig med å være syk, ferdig med operasjoner, ferdig behandlet. Og nå var jeg hjemme igjen, uten sykepleierne, legene, kirurgene. Det føltes ut som om jeg var helt alene, overlatt til meg selv. Jeg lå på sofaen hele dagen, gråt og gråt, ville bare være i fred. Det var så rart. Også kom jeg på det: HVERDAGEN. Den slo meg rett i trynet. Og alt som hører med den. Alt jeg ikke fikk gjort da jeg var syk. Noen ganger, helt på slutten, når jeg var oppegående, latet jeg som jeg var hjemme mens vi lå på sykehuset. Jeg ryddet hele rommet, hang opp klær, bar ut oppvasken til kjøkkenet, slukket lyset.

Alle oppgavene som hører med til hus og hjem som du egentlig ikke tenker så mye over. Vel, oppvasken står der, den går ingen steder. Kleshaugen på vaskerommet vårt vokser og vokser utover uka. Barn som skal følges opp på aktiviteter, dugnader, avslutninger.. Middagen som må lages i en rasende fart når alle er hjemme fra barnehage, skole og jobb. Lista er lang!

Men jeg elsker det!
Fordi alternativet er så veldig mye verre. «Det kunne vært verre» sa jeg alltid til meg selv når jeg lå på sykehuset. Det ble mitt motto! Det som holdt meg oppe. Jeg var heldig. Døden banket på, sa hei, men jeg slapp den ikke inn.. Det var ikke min tur. Takk Gud for at det ikke var min tur.

Derfor, sett pris på hverdagen! Det er de det er flest av. Sett pris på hverandre, stopp opp og tenk hvor heldig du er! Som damene i Kreftkompasset sier: HVER DAG TELLER! Og det er så sant som det er sagt.