Å ikke få støtte fra sine nærmeste
For en stund siden fikk vi en mail med et spørsmål. «Hvordan håndterer man det at nærmeste familie snur ryggen til, gir null støtte og kjærlighet ved kreftsykdom?»
Hun skriver videre, sånne situasjoner som dette skal jo føre familien tettere sammen. Hvordan skal jeg klare å leve med sorgen og skuffelsen? Er det flere som har opplevd dette?
Det jeg som sykepleier ofte får høre, er at de som får kreft opplever at noen støtter veldig opp, mens andre blir helt borte. Og at det ikke alltid er de man på forhånd trodde skulle stille opp, som gjør det. Det finnes ingen unnskyldning for å ikke støtte sine venner og familie når livet blir tøft. Men jeg kan ikke la vær å lure på hvorfor? Er de redde for å si eller gjøre noe feil? Vet de ikke hva de skal si? Tror de at de forstyrrer?
Til alle de som holder seg unna en som er blitt syk, så vil jeg si, ikke gjør det! Og selv om du ikke får svar når du ringer eller sender sms, så ikke slutt å bry deg. Fortsett å ta kontakt. Å leve med kreft eller med langtidsbivirkninger som er plagsomme, kan være veldig ensomt. De som er rammet trenger å vite at de ikke er glemt, og at alle som er der ute og lever det «vanlige» livet, bryr seg.
Hvis du ikke vet hva du skal si, så si det. At du synes det er vanskelig og at du er redd for å si noe som sårer, selv om du vil vel. Åpenhet og det å snakke sammen er så viktig.
Og tenk deg om en liten stund, hvis du fikk kreft. Hva hadde du ønsket av din familie og dine venner? At de vente deg ryggen eller at de støttet deg uansett hvordan formen din var?
Jeg husker godt en ungdom som fortalte meg at han ofte ble hentet av vennene sine for å bli med på vennekvelder og fester. Han var kreftsyk og som oftest låg han bak ryggen på de andre og halvsov. Men han var med. De hentet han og kjørte han hjem igjen når kvelden var over. Noen ganger snakket de nesten ikke sammen, men de var glad i han og ville gjerne at han skulle bli med. Han følte aldri noe press på at han måtte delta i praten, han kunne bli med på sine premisser. De var tenåringer, med ikke alt for mye livserfaring, men de skjønte godt hvordan de skulle ta vare på kameraten sin når han trengte dem.
Har du litt dårlig samvittighet for noen du ikke har kontaktet, fordi du er redd for å forstyrre eller si noe galt? Ta den telefonen eller send en sms, det er aldri for seint å bry seg!