Jeg drømmer om et stort «fatigue-hus»

Hvordan skal vi, helsepersonell som jobber med kreftpasienter, forstå hvordan fatigue er? Jeg har jobbet 22 år som sykepleier på Radiumhospitalet, møtt utallige pasienter som forteller om en tretthet som ikke går å hvile bort. Om en hukommelse som ikke fungerer og store problemer med konsentrasjonen. 

Men det er først etter å ha møtt alle deltakerne i flere mentorskapsprogram, lest alle søknader og dagbøker som jeg sakte tar det innover meg. Fatigue er en tilstand som ikke kan beskrives med ord. For de som er hardest rammet består hverdagen mest av hvile og stillhet. 

Siden jeg er den følsomme typen, så triller tårene når jeg leser noen av dagbøkene og søknadene jeg mottar. Så mange unge mennesker som ikke vil noe annet enn å bidra i samfunnet, og som bruker år på å akseptere at det ikke går. I hvert fall ikke akkurat nå. 

Fatigue og langtidsbivirkninger har fått mer fokus de siste årene, men vi har en lang vei å gå. For rundt omkring i Norge sitter det veldig mange personer behandlet for kreft som ikke orker å gå til butikken i dag. Hva skal vi gjøre med det? Hvem skal hjelpe dem? Kanskje er det fordi fatigue er så vanskelig å forstå, kombinert med at det per i dag ikke finnes noen enkel behandling, at tiltakene og hjelpetilbudene er få. 

Jeg skulle ønske at vi hadde et stort «fatigue-hus», her skal de fagfolkene som kan mest om fatigue jobbe. Det skal arrangeres kurs og arrangementer for de som har fatigue og deres pårørende. Trenger du en en-til-en samtale får du det. Du kan hvile deg når du vil, og vil du ha en stille prat med andre, finnes det fine sofakroker til det. Huset har også en cafe, der jobber de dom har fatigue når de orker, ingen lange vakter og uten press. Kanskje det hadde vært en behandling som kunne virke? Det er lov å drømme og håpe.