Jeg var ikke klar

Jeg var ikke klar for en alvorlig kreftdiagnose da jeg fikk den. Å ha jobbet så innmari hardt for å få bli den personen jeg var den dagen og så få beskjeden på at alt kom til å bli tatt fra meg. Jeg var ikke klar for det.

Ung nok for å føle at jeg kom til å leve "evig", voksen nok for å vite at det var 'bittelitt' usannsynlig og gammel nok for å innse at til og med den beste tiden må slutte. 

Men kreft? Det var ikke i tankene mine da jeg følgte drømmen min. 

Jeg var 26 da jeg kom til Norge. Ikke snakket jeg norsk, ikke var det noe jobb som ventet på meg og ikke hadde jeg et sted å bo heller. Men jeg holdt ut. Jobbet hardt. Pushet på for å oppfylle drømmen. Å bli skikkelig norsk. Bunad og alt. Pinnekjøtt og ruske-fat. 

Jeg jobbet og og jeg stod på. Lærte meg språket og gjorde det jeg kunne for å få være et fullverdig medlem av det samfunnet jeg så inderlig ønsket å være en del av. Og da jeg endelig giftet meg, så ble det et bunadsbryllup. 

Så kom kreften og jeg var ikke forberedt. Hodepine skal liksom ikke være farlig og for det meste så stemmer det. Både fastlege og kiropraktor insisterte på at det bare var stress relatert. På den tiden jobbet jeg på et asylmottak så det var jo mulig. Men den dagen jeg besvimte og havnet på akuttmottaket, så fant de en svær svulst i hjernen min. Hele min realitet kom dundrende ned rundt omkring meg. 

Biopsien kom etter rundt to uker og beskjeden var ikke bra. Jeg visste at det var kreft for det føltes så rett å tenke det. Primær kreft i hjernen. Grad 4. Livsforlengende behandling. Prognose usikker, tilbakefall... når som helst egentlig men som regel senest innen fem år. 

Jeg var ikke forberedt på noe som helst måte. Ikke klarte jeg å si diagnosen høyt eller huske navnet på jævelskapen heller... 

Sjokket slapp tak, sorgprosessen satt inn. Jeg gråt over tastaturet mitt så stille som mulig for jeg skulle jo ikke vekke kona mi... 

Det var en tung tid. En mørk tid. En ufattelig, uendelig vondt tid. 

En lang, røff, krevende og lærerik reise. Så mange utfordringer. Så mange tårer. Å ha det så vondt på innsiden at en hyler og brøler i ren fortvilelse. Det var dager der jeg nærmest hadde foretrukket døden framfor livet. Ti år etter diagnosen er jeg fortsatt her. Te i koppen. Smil rundt munnen. Det er stortsett gode dager med de begrensningene jeg har og noen som er litt mindre gode. Det er helt greit.

Å ønske å leve, har jeg lært meg, må være en bevisst avgjørelse. En avgjørelse ingen kan ta for meg. En avgjørelse jeg er nødt til å ta selv. Hver dag. 

Da er jeg klar. Klar for å leve på ordentlig.