Sløyfa mi 💜

Ser på sløyfa mi og tenker på alt.
I dag er det 12 år siden jeg i grunnen skulle dø, men døde ikke.

12 år siden livet mitt ble delt i to og livet ble til før og etter kreften.
Før og etter jeg skulle vært død.
Klart alt som skjedde har formet meg sykt til akkurat den jeg er i dag.
Både på godt og vondt.
Klart livet fikk et nytt perspektiv uansett hvor stor den klisjeen er.

Sjelen min glemmer aldri.
Kroppen min glemmer aldri.
Jeg er full av traumer fra disse dagene for 12 år siden ❤️‍🩹

Det var fælt.
Sinnsykt fælt.
Det var dramatisk.
Sinnsykt dramatisk.
Det var så sinnsykt ille som ingen noen gang kan forstå, jeg klarer ikke skildre og jeg har ikke nok adjektiver.

Det skjedde et mirakel, slike mirakler vi ser på film. For noen der oppe ville jeg skulle få
fortsette denne reisen, livet.
Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få feire min 40-årsdag
men vet dere, det skal jeg!!!
Den feiringen kaller jeg livets fest.
Nå har jeg jeg mast om denne førtiårsdagen i mange år, men det var liksom målet mitt å få feire denne dagen stort.
40 år og overlevd den kreften, eller rettere sagt overlevd døden.
Nå er målet 102 år.
I høst starter mitt kapittel 40 📖 i denne humpete, bratte, svingete, fargerike, fine reisen som heter livet.

Jeg skal bruke resten av livet mitt til å feire livet, det minnet Gunhild meg på, Gunhild som kreften tok så alt for tidlig🕊️
Jeg må leve tross alt som er annerledes og 
den påminnelsen trengte jeg virkelig av Gunhild før hun døde 💜
Jeg skal leve for alle vennene mine som ikke fikk fortsette å leve livet.
Jeg skylder livet det.
Jeg skylder de det.
Jeg må leve for at jeg lever.
Jeg må leve for at jeg overlevde kreften og fikk en sjanse nr to.
Jeg skal være lykkelig og jeg har lov å være lykkelig selv om jeg må leve sakte, sakte utenfor A4 livet her i ingenmannsland.
Jeg har funnet meg selv det siste året.
Eller funnet Miriam.
Funnet livsgleden i Miriam.
Tross at jeg lever i ingenmannsland med senskadene og traumene kreften ga.
Men vet dere.
Livsgleden er så viktig i #etterpålivet. 
Jeg skriver mindre om kreften og #etterpålivet på sosiale medier for at jeg vil at dere skal bli kjent med Miriam.
Jeg er så mye mye mer enn akkurat bare kreften og senskadene mine selv om de
er med meg hver eneste dag.
Innimellom i dette livet skal jeg finne frem diskokula og da kan du som vil være med på å feire livet.
Livet er nemlig viktig å feire og hvert fall for oss som fikk en ny sjans.
Det er så deilig å le, tøyse og smile mer.
Dagene nå er til ettertanke.
Ingen av oss kreftoverlevere går upåvirket igjennom dagene da vi fikk vår kreftdiagnose.
De tre ordene glemmes aldri og er limt fast med superlim i sjelen og hjertet.

Ta vare på hverandre.
Lev livet på den måten du ønsker å
leve livet ditt.
Livet er en kort reise og du får bare en mulighet til å leve det.
Grip hvert øyeblikk, grip øyeblikkene på DIN MÅTE, le, klem hverandre, vær rause med hverandre, dans, syng, gjør «dumme» ting,
gjør fine ting, bry deg, bry dere om hverandre.
Send den meldingen eller ta den telefonsamtalen.
Er du glad i noen så si det og vis det.
Ikke døm hverandre.
Smil til hverandre.
Skryt av hverandre.
Skryt av de som trenger det som mest.
Gjør det som gjør akkurat deg glad her i livet.
Husk at livet er ikke en konkurranse og 
du må ikke bruke tid på å sammenligne deg med andre, ikke bruk den verdifulle tiden din på det.
JEG har brukt alt for mye tid på det.
Altså å sammenligne meg med andre.
Du er du 💜
Jeg er meg, og ingen, INGEN av oss er perfekte 💜 Klisje er lov på en dag som dette!

«En dag skal jeg dø, men alle andre dager skal jeg leve» 🪩

LIVET