Hjemmedød kan være veldig fint

Nå er det seks måneder siden den aller siste dagen jeg ikke var enke.
Nå er jeg enke livet ut.

Jeg visste at det en dag skulle skje, men hadde sjeldent latt de tankene få ta plass. De dukket opp nå og da, i en samtale, når jeg jobbet i hagen eller gikk en tur. Et kort innblikk i et annet liv. Men jeg var rask med å stenge det ute, lot ikke tankene ta plass, åpnet aldri helt opp. Bare ideen om det gjorde så vondt, det var ikke verdt å kjenne ordentlig etter.

Allerede tidlig i fjor ante jeg at det nærmet seg. Spredning til hjernen gir mørke fremtidsutsikter, selv om en stødig kirurg sørget for noen ekstra måneder. Når onkologen sa at tiden var knapp, var jeg på en måte allerede forberedt. Fem og et halvt år forberedelse. Det var fryktelig vondt, men til forskjell fra alle år med uforutsigbarhet visste jeg nå akkurat hva som skulle skje.

Vi hadde allerede bestemt oss for at det skulle skje hjemme. Vår felles fastlege hadde initiert samtalen om siste fase i god tid og vi ønsket begge det samme. Vi ville være der vi likte oss best, der vi kunne slappe av og være sammen hele familien.

Jeg vil tro det var av betydning at jeg har jobbet med døden. Som sykepleier hadde jeg erfaring med terminal pleie og fulgt mange mennesker hele veien ut. Men felles for de alle var en høy alder, nå var den alderen 41. Legen betrygget meg med at døden er lik for de fleste. Det aller viktigste er tilstrekkelig lindring og trygge omgivelser. I egen stue omgitt av oss var et trygt utgangspunkt. Tilgjengelig lege og symptomlindende medikamenter ville jeg sørge for. Jeg fryktet ikke denne fasen, jeg var ikke redd. I beredskap, men likevel rolig.

Det ble nødvendig med et kort sykehusopphold den sommeren, men vi holdt på ønsket om komme hjem. Hjelpemidler ble ordnet og vi rigget til i et hjørne i stua med utsikt til hagen.

Jeg er så glad for at vi valgte å gjøre den sånn. Vi fikk noen dager som jeg selvsagt ville vært foruten, men som jeg samtidig er så takknemlig for. Det ble ikke rart og skummelt, det ble ikke fremmed. Det ble oss, det ble naturlig, rolig og varmt. Når det først var som det var.

Det var sommer den gangen. Siden da har det vært høst og noe som føles som evig vinter. Seks måneder, et langt halvt år. Jeg sitter nå i en lenestol i samme hjørne som der sengen stod og ser ut på vår snøkledde hage. Kjenner varmen fra sola i ansiktet, her er det godt å sitte.

Hunden Emma hadde fast plass i sykehussengen.