Fra pasient til pårørende

For akkurat 2 år siden fikk pappa hjerneblødning. Det å se min friske, selvstendige pappa i godstolen hjemme, til å se han syk og hjelpetrengende i en sykeseng på intensiv, er rett og slett ett sjokk og et bevis, på hvor fort kan ting kan snu.

Det å sitte på ett venteværelse med hodet fullt av tanker som: Overlever han? Hvordan har han det - får sekunder til å virke minutter og minutter til å føles som timer.

Pappa klarte plutselig ikke å gå selv, han klarte ikke å dusje eller gå på do selv - fordi høyreside var nesten lam. Stemmen var forandret og jeg måtet å konsentrere meg for å skjønne hva han sa. Pappa sa det gikk bra, men jeg trodde ikke på han. Hvordan kan det gå bra når hele livet har forandret seg så fort? Jeg skulle presse han til å si at han hadde det forferdelig.

Den av oss hadde det forferdelig var meg, for jeg kunne ikke gjøre noe, jeg kunne ikke trylle han frisk igjen uansett hvor sterkt jeg ønsket det. Når som jeg er syk selv så skjønner jeg hvordan pappa kunne ligge der å si at han hadde det bra, for inni hodet så hadde han kontroll. Kontroll på humøret, kontroll på følelsene - han var rett og slett bare glad for at han hadde folk rundt seg. Selv om det var mye som var kjipt så måtte dette bare bli en del av hverdagen. Jeg har prøvd meg i rollen som pårørende selv og for meg var det en enda større utfordring enn å være syk…

Følg @kreftutenfilter på Instagram