Kreftoverlever, sykdomsangst og unntakstilstand i verden
Risikogruppe eller ikke ?
Mitt første blogginnlegg er kanskje litt dystert, men samtidig noe som er realiteten for meg som kreftoverlever.
Jeg får virkelig kjent på sykdomsangsten for tiden. Hva tåler kroppen? Skal ærlig innrømme at slik situasjonen er i verden nå, bekymrer jeg meg veldig.
Helt siden jeg ble kreftfri, har jeg slitt veldig med sykdomsangst. Rettere sagt kreftangst. Da jeg ble akutt kreftsyk ble jeg ikke trodd på av legevakten (legen min var var borte i en periode). Noe var alvorlig galt i kroppen min, den var dødssyk og jeg ble ikke trodd. Jeg ble vasket og pleiet i sengen av mannen min, men legevakten så ikke hvor syk jeg var. Seks ganger var jeg hos legen og til slutt så syk at jeg holdt på å dø. Pga det som skjedde da, føler jeg veldig på at jeg må passe veldig godt på kroppen min, det er mitt ansvar å kjenne etter på hva kroppen prøver å fortelle meg. Jeg vil jo ikke komme i den situasjonen igjen, der det blir for seint for ingen trodde på meg. Angsten som jeg har slitt med i perioder kom oftere og begynte å ta over livskvaliteten min. Angsten er stor, ikke bare for meg selv, men også for alle som jeg er fryktelig glad i. Hver gang noen blir syke så tenker jeg automatisk det verste.
Alt er kreft. Jeg måtte gjøre et tiltak. Jeg har klart å unngå de verste angst periodene mine med at jeg går fast til fastlegen min hver 3 mnd. Der snakker vi sammen om hvordan hverdagen min er med fatiguen, og i tillegg tar han x antall blodprøver på meg, slik at jeg vet at han passer på meg og at jeg har kontroll på min egen kropp. Nå foregår det nye ting ute i hele verden. Ja, i Norge, til og med i lille Egersund. Jeg hadde legetime, men den har jeg utsatt til sommeren. Selv om jeg kjenner jeg virkelig skulle hatt den så vil ikke utsette meg selv ved å gå til legen. Jeg prøver og å holde meg borte fra nyhetene for å dempe angsten, men jeg synes det er slitsom mens vi venter, venter på hva som kommer til skje. Hva blir utfallet?
Nå er jeg, som alle, i en situasjon der jeg kjenner veldig på at jeg ikke har kontrollen på hverken meg selv eller på noen av de jeg er så fryktelig glad i.
Men, det skal bli bra igjen! Dette også.