Enten går det bra, eller så går det over
I dag skulle jeg ha ligget nyoperert på Radium. Sånn ble det ikke. Og det er helt greit! Liv og helse først.
Men allikevel så tenker jeg jo på det. Det tok ganske lang tid før de ringte meg og sa at operasjonen var utsatt. Nesten to uker.. Jeg holdt pusten.. Kanskje det blir noe av allikevel? Kanskje de lar noen av de planlagte operasjonene gå sin gang? Men så kom telefonen. Utsatt på ubestemt tid.
Jeg hadde håpet på å gå sommeren i møte med denne operasjonen unnagjort. Jeg fikk litt flashback til denne tiden i fjor. Da ventet jeg på å få legge tarmen min tilbake igjen. Jeg hadde ikke veldig lyst til å sprade rundt i bikini med pose på magen, etter å ha gått med den i 8 måneder. Men jeg hadde nok gjort det, hadde det drøyd lenger. Det er jo bare en pose! Det tok lang tid. Men plutselig fikk jeg time, takket være litt (mye) masing fra min side og gode kontakter på Radium.
Men denne gangen kan jeg ikke mase. Og det forstår jeg. Jeg må bare smøre meg med tålmodighet. Jeg har ventet før og jeg kan vente igjen. Den operasjonen jeg skal ha nå er kun kosmetisk. Dette er noe jeg har valgt selv, men som plastikk-kirurgen var helt enig i. Den trengs. Jeg får gnagsår av lange bilturer. Jeg får trykksmerter etter en sykkeltur. Jeg blir øm av å gå med for trange bukser eller feil truse.
Det er ikke livstruende eller noe hast, men for meg betyr den operasjonen ganske mye. Jeg vil jo gjøre noe med det! Det er liksom den siste greia som er igjen. Da er jeg på en måte litt ferdig med det. Da er det bare de vanlige kontrollene igjen.
Hvis jeg hadde blitt operert i går og alt var som før, altså før denne rare koronatiden. Da skulle jeg ha tatt med meg både mann og barn til Radium. Det er ganske nøyaktig ett år siden de så Sofie sist. Hun var med for å hilse på når tarmen skulle på plass. Da hadde det gått noen måneder siden sist de så henne og hun hadde så vidt begynt å ta sine første skritt.
Men nå! Nå har det gått ett år! Ett år! Så mye som har skjedd på det året. Jeg hadde så lyst til å vise henne frem, og la henne vise alt hun kan og de skulle ha fått de største klemmene. Sofie vokste jo nesten opp på Radium. Hun tilbragte sine første måneder på rom 309 i tredje etasje på Radium. Sykepleierne trillet henne, bar henne, tok henne på natta når vi trengte å hvile, passet på henne så vi kunne nyte en bedre (sykehus)middag i fred. Altså, for noen mennesker! De var en del av oppveksten til Sofie. Og det er jeg så takknemlig for.
Men de skal få hilse på, og de skal få de største klemmene. Vi må bare vente litt. Vente til stormen gir seg.
For det går over. Det blir bra igjen. Det må det bli.