Hver dag teller

Har akkurat kjøpt meg ny handleveske, «hver dag teller» hos Kreftkompasset.

Ja, for hver dag teller jo.

Til og med de dagene fatiguen er så ille at jeg bare vil gråte.

De dagene jeg nesten ikke orker å åpne munnen for det krever styrke.

De dagene kroppen dirrer av utmattelsen, ja fatiguen.

Aller helst venter jeg bare på at disse dagene skal gå over.

Aller helst venter jeg bare på at fatiguen skal forsvinne.

For alltid.

Men det nytter ikke å vente.

Jeg har ventet lenge.

Jeg gjorde nemlig ikke annet enn å vente de første årene.

Første? Eller er vel de siste årene jeg har innfunnet meg med at livet er slik som dette.

Snart 8 år siden jeg lykkelig og uvitende fikk min siste cellegiftkur.

Det var jeg Miriam som trakk dette loddet.

Jeg håper at det var jeg som trakk dette loddet for alle jeg er glad i.

Jeg ønsker nemlig ikke at noen jeg bryr meg om skal måtte stifte dette kjennskapet til kreften og fatiguen, ja fatiguevennen av kreften som tar over etter kreftsykdommen.

Etter at jeg sluttet å vente ble livet etter kreft litt bedre, litt. Jeg skal hvertfall ikke bruke energien min på å vente.