Menneskene som bor i hjertet mitt

I Kreftkompassets podcaster har vi hatt flere episoder med tema sorg den siste tiden. Noe som har fått meg til å tenke på de jeg har blitt kjent med som ikke har overlevd sin kreftsykdom. Det har etterhvert blitt ganske mange, og de menneskene og deres historier ligger godt bevart inne i hjertet mitt. 

Fortsatt kan jeg huske detaljer fra dødsfall og samtaler som jeg hadde med pasienter og deres familier når jeg jobbet som hjelpepleier på Diakonhjemmets sykehus for 27 år siden. Det forteller meg at det er mennesker som både har berørt og gjort sterkt inntrykk på meg. 

Jeg husker datteren som ville sove noen timer på rommet sammen med moren sin, selv om moren var død. Det var så rolig og så fint, de fikk de siste timene den natten sammen. 

Jeg husker den unge gutten som døde før kjæresten rakk å komme til sykehuset. Det var en fredag kveld, hun stod i gangen og hulkegråt og jeg vet at jeg tenkte, «du er så ung, det er jo ikke her du burde være, det er ikke dette du burde oppleve i en alder av noen og tjue år». Jeg kjente henne ikke så godt fra før og det var vanskelig å trøste.

Jeg husker døtrene til den eldre mannen som var så urolig, de tok seg så godt av han. Tilsammen fikk vi roet han og han døde stille og rolig sammen med sine tre jenter rundt seg. 

Men jeg husker også de gangene jeg har kommet på jobb og en seng plutselig har stått tom. Pasienten døde når jeg ikke var på jobb, og jeg fikk ikke være der den siste tiden. For meg har det ofte vært vanskeligere enn å få være tilstede når livet avsluttes. 

Det har vært mange triste øyeblikk og jeg har grått både på jobb og i bilen på vei hjem. Men jeg er allikevel takknemlig over at jeg har fått ta del av denne delen av livet, det er et privilegium. 

En ting skal dere vite, dere som har mistet noen som står dere nær. Vi som jobber i helsevesenet snakker om og tenker på deres kjære, de blir ikke glemt. De gjør avtrykk i våre hjerter også.