Disse minnedagene

06.08.18.

Jeg husker det som om det var igår. Jeg husker de to grønnkledde legene som kom inn i rommet med et alvorlig men medfølende uttrykk i ansiktet. Vi var akkurat ferdig med en bæsjebleie på Sofie, som var 6 dager gammel. De ba oss sette oss ned. 

De gikk rett på sak. "Vi har funnet kreftceller i vevsprøven din...." 

Stillhet. Tårer. Sakte film. Jordmoren, som var med oss, tok Sofie ut av armene mine. 

Vi er ganske sikre på at du har vulvakreft, sa de. Hva er det? sa jeg. Hadde aldri hørt om den typen kreft engang. De forklarte og informerte, pratet rolig og lurte på om jeg hadde noen spørsmål. Det traff meg som lyn fra klar himmel. Kreft! Meg!

Jeg spurte hvor farlig det var. Da svarte de at det er en veldig sjelden krefttype som vanligvis rammer kvinner over 60 år. Men jeg er jo 30? Det kan jo ikke stemme. Har det spredd seg? spurte jeg. Det vet vi ikke ennå, svarte de. Men vi bestiller både MR og CT til deg for å utelukke det. Er det noe mer du lurer på?

Stillhet igjen. Tårene renner. Jeg gråter, mannen min gråter, den stakkars jordmoren gråter. Sofie var den eneste som ikke skjønte hva som skjedde. Takk Gud for det. 

Vi fikk låne rommet så lenge vi ville. Amming, gråting, telefoner til nærmeste familie, mer amming, mer gråting. Jeg var utslitt.

Jeg tror vi var på Ahus ganske lenge den dagen, og så dro vi til mine foreldre. Jeg husker dagen godt, men samtidig er det et slør over den.

Eldstemann var på ferie med pappan sin. Jeg ville vente med å fortelle han det til han kom hjem. Han trenger ikke dette nå.

Jeg husker at vi kom hjem utpå ettermiddagen, og så avsluttet vi dagen med en trilletur. Dagene gikk jo i ett etter det, takket være en liten frøken som krevde store deler av oppmerksomheten vår. Tenk om vi ikke hadde hatt henne? Da tror jeg dagene hadde vært enda tristere. Det var godt for oss og ha noe å gjøre. Det var godt med masse besøk. 

Men det var 14 dager i en boble. 14 dager i vakuum. 14 dager i uvitenhet. Venting på MR og CT. Å ikke vite om kreften hadde spredd seg eller ikke. Jeg husker ikke mye fra de ukene, men jeg husker en reklame som gikk på tv, som jeg knakk sammen av, og den gikk ofte. Det var en reklame for Talkmore (av alle ting). Men den hadde sangen "Always on my mind”, I seg, og den teksten traff meg hver gang: "Maybe I didn`t treat you, quite as good as I should have. Maybe I didn`t love you, quite as often as I could have. Little things I should have said and done, I just never took the time...." 

Jeg måtte tilslutt skru av tv:en eller bytte kanal når den kom på. Den fikk meg til å tenke på alle rundt meg, på barna mine, på mannen min, familie og venner. Jeg fikk helt panikk når jeg hørte den sangen og selv når jeg hører den idag, får jeg tårer i øynene. Men alt i alt, en veldig fin sang, sett den på og hør på teksten❤️

6. august vil alltid være en minnedag for meg, i likhet med barnas bursdager og andre merkedager. Nå har det gått 2 år, men jeg er fortsatt ikke ferdig. Jeg er kreftfri, men langt ifra ferdig. Verken i hodet eller kroppen. Bare jeg sitter og skriver dette blogginnlegget på en litt for hard stol, så minner kroppen min meg på at jeg har hatt kreft. Det sitter godt i. Selv om jeg er frisk den dag idag, så er frykten for tilbakefall alltid tilstede. Før hver kontroll, hvis jeg kjenner noe uvanlig, noe rart. Og jeg kjenner så mange som har fått tilbakefall, selv etter flere år som frisk. Så det er jo ikke rart man er bekymret.

Jeg skal på kontroll 24 august og jeg både gleder og gruer meg til det! Glede for å se igjen kjente, kjære ansikter og gruing for det man ikke har kontroll over. 

Elise