8 år

Alle disse merkedagene som kommer og går. Her i huset fikk vi noen ekstra merkedager utenom bryllupsdager og bursdager. Noen merkedager er vonde og noen merkedager er gode.

For 8 år siden reiste vi fra Stavanger lufthavn til Radiumhospitalet. Norgestaxien stod klar på flyplassen og ventet på oss. Vogn og bilstol til babyen vår måtte pakkes ut av plastikken etter flyturen, slik som vi hadde gjort annenhver uke de siste 8 månedene. Vognen begynte å bli slitt etter å ha blitt kastet rundt.

Jeg kastet opp på veien inn til flyplassen, legen på Radiumhospitalet hadde nemlig satt meg på en fryktelig ny cellegiftkur som jeg hadde fått seks dager tidligere. Kvalmen hadde enda ikke gitt seg, og kroppen var så sliten nå - jeg klarte nesten ikke å holde meg oppreist.

Det som holdt motet mitt oppe nå, var at jeg var 100 % sikker på at cellegiften seks dager tidligere hadde tatt fullstendig knekken på kreften. Forventningen var stor der jeg satt i gangen på A3 og ventet. Klokka gikk og hverken sykepleier eller legen kom for å hente meg for å snakke om blodprøvesvarene. Jeg ble kvalm av lukten fra middagen som ble servert. Jeg ble enda mer kvalm av alle luktene som blandet seg sammen på avdelingen. Cellegift, gummi og håndsprit, i tillegg så toppet det seg med fiskemiddagen. 

Etter en lang stund kom laboratorielegen endelig opp og ut av heisen som stoppet rett der vi satt i gangen. Vi hadde alltid en kjempegod tone med han og ble alltid godt ivaretatt. Han var på en måte vår trygghet oppi alt selv om han utgjorde en liten del, han «bare» analyserte blodprøvene mine. Men det var han som pleide gi oss både gode og dårlige nyheter. Han trodde jeg alt hadde fått vite prøvesvarene av legen min, Janne Kærn, så han forsnakket seg. Ingen verdier var gått ned og noen hadde i tillegg steget bittelitt.

I det sekundet disse ordene ble sagt brøt jeg totalt sammen. Tårene trillet, sprutet og jeg hikstet. Brydde meg ikke et snev om de som satt og nøt middagen sin rundt meg. Min verden raste sammen og jeg så livet i revy. Jeg fikk kjenne på alle følelser et menneske har. Nå skjedde det som jeg hadde vært redd for hele tiden. 

Jeg måtte hjem og fortelle ungene, mor og far at jeg skulle dø av kreften. Sykepleier og laboratorielegen var begge enige om å geleide meg ut på balkongen. Ute på balkongen var luften av sensommeren, en sval vind. Nedenfor suste trafikken forbi på motorveien som om livet var normalt. Det luktet eksos. 

Jeg fikk et glass iskald cola med isbiter av sykepleieren, mens laboratorielegen forsvant ned på labben. Jeg ble holdt rundt om av sykepleieren, engelen i hvitt som prøvde å støtte meg. Mannen var før første gang stum og trøstesløs. Det varte ikke lenge før laboratorielegen kom tilbake. Han viste meg en stor utskrift med utviklingen av mine målinger og han var sikker på at blodprøvene var misvisende og han hadde en klar tanke om hva som hadde skjedd og skulle snakke med Janne Kærn. Jeg, mannen og Lukas gikk opp på hotellet og ble der til morgendagen. 

Tidlig dagen etterpå fikk jeg en valium for å klare håndtere cellegiftkuren. For nå var jeg svær langt nede, både psykisk og fysisk. Jeg satt i sengen og fikk tilkoblet cellegiften i veneporten. Mannen gikk ut og inn av rommet med barnevognen og inne fra naborommet hørte jeg cellegiftvenninnen min ble koblet av kuren sin og feiret. Jeg hørte gleden. Hun fikk flagg og feiret sin aller siste cellegiftkur. 

Etter en stund kom en sykepleier inn til meg å spurte ydmykt om cellegiftvenninnen min kunne komme inn å si farvel til meg. Jeg prøvde å si noen støttende ord til venninnen min, men stemmen min ble kvalt av gråten. For dette var sånt ordentlig gråt. Der stemmen ble slukt av gråten. Vi hulket og vi gråt og jeg var kjempeglad på hennes vegne, selv om jeg var livredd og lei meg selv. «Det er snart din tur» -  sa hun til meg.  Jeg kunne ikke tro på henne da jeg følte dødsdommen var klar. Denne kreftkampen mot livet var uendelig. Vi klemmer hverandre og hulker i kor og var enige om å holde kontakten. 

En god time etter hun hadde reist og kuren hadde begynt å sette seg i kroppen min så kom mannen min inn til meg. Jeg hørte han alltid før jeg så han, hørte alltid vognen som gled over den første dørterskelen til den første gangen inn til rommet mitt 336, i tillegg knirket det litt i vognen som begynte å bli temmelig slitt etter alle flyreisene. Han gliste. Han gliste det fineste smilet jeg noen gang har sett. Han hadde truffet legen min i heisen, travelt opptatt på vei til et møte. Men hun ba mannen min gå inn å si at jeg var ferdig. 

Jeg fikk min siste cellegiftkur. 

De var 99 % sikker på at hypofysen hadde tatt over og nå produserte det samme hormonet som kreften min, eggstokkene mine var fullstendig utslått og at nivåene mine hadde blitt normale for noen kurer siden. Jeg var kreftfri mente de. Alle legene var enige. Da var det plutselig min tur til å få flagget i fotenden på sengen!

Vi var så glade, men samtidig redde og ikke minst fryktelig, fryktelig slitne fysisk og ikke minst psykisk. En god blanding kaos med alle følelser. 8 måneder med intens reising fra sykehus til sykehus. Cellegift, prøvesvar, infeksjoner, fire barn fra 0 til 7 år. Nå var det tomt.  Helt tomt!

Tomt hos både meg og mannen. Vi reiste hjem to dager etterpå og skulle stole på legene, jeg var kreftfri.

5 september.

Jeg reiste hjem men hadde en tøff tid i møte. Da jeg trodde jeg var ferdig med alt, ble jeg to uker senere innlagt atter en gang på Stavanger Universitetssykehus, denne gangen med en alvorlig infeksjon igjen, og rett i isolasjon. Alene på det gule rommet. Munnbind, neseblod og den sterkeste antibiotika. 

Nå 8 år etterpå. 

Jeg befinner meg enda i ingenmannsland. Tenk om jeg er fanget i denne kroppen i ingenmannsland for alltid? Var det liksom slik det skulle bli?

I dag er det 8 år siden jeg mottok beskjeden om at jeg fikk min siste cellegiftkur ❤️ 

For 8 år siden, på denne dagen så det ut som om vi måtte reise hjem og si til ungene at mamma ikke blir frisk av kreften. Det var så grusomt, svart, brutalt og vondt. Det var de verste timene i hele mitt liv, men heldigvis skulle vi slippe det. Det ble bedre enn en bursdag og bedre enn julaften ❤️ Ingen som ikke har kjent på den følelsen vet hvordan det er å høre ordene - «Du er kreftfri». 

Det har gått 8 år. Jeg gjør alt jeg kan. Jeg gir alt jeg har. Jeg bremser. Jeg balanserer. 

Ja, den rette beskrivelse av de siste 8 årene av livet mitt. Bremsing og balansering. Jeg gikk uvitende ut fra Radiumhospitalet og lite visste jeg at livet virkelig hadde tatt en ny vending. Kroppen var ødelagt av cellegiftbehandlingen. Miriam som en gang var, kom aldri tilbake, på både godt og vondt. Selv tror jeg at jeg på en underlig måte liker den nye Miriam mye bedre. Jeg ble voksen, klokere og mer ydmyk når det gjelder livet. Med dette vil jeg si at livet er ikke bare mørkt og trist, selv om jeg lever fanget i min egen kropp. Disse siste årene har jeg opplevd masse fine ting som jeg er sikker på vi aldri hadde prioritert dersom det ikke var slik at livet tok en ny vending da kreften banket på.

Livet er liksom nå ❤️ 

I dag er vi jo ingenting annet enn utrolig takknemlige og i dag feirer vi akkurat det. Livet kan også være veldig fint - selv med fatiguen. Lykkefølelsene blir for real liksom for de små tingene. Alt blir så stort❤️

Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten livbøyene mine. Tanken på alt det fine jeg kunne ha gått glipp av skremmer meg så inderlig og det knytter seg i magen. 

Hurra for 8 år og livet ❤️ 

Takk, dersom du var en av de som orket å lese dette lange blogginnlegget fra meg. Mine minner fra den 5 september. Dagen da jeg fikk min siste cellegiftkur. Den dagen som var større enn julaften og større enn bursdag. Denne dagen i dag pleier vi markere sammen med ungene på vår måte, og flagget henger på balkongen akkurat som for 8 år siden da det stod i fotenden i sengen på Radiumhospitalet ❤️ 

Miriam